Ungdommes råskap

Sammendrag

Ungdommens råskap er en dogumentary fra 2004 regissert av Margreth Olin. Den viser oss noen elever i 10.klasse ved Hauketo skole ved utkanten av Oslo de siste månedene før eksamen. Vi følger dem i den vanlige hverdagen deres og ser hvordan de oppfører seg og greier seg på skolen. Vi får se timene de har, friminuttene, krangling, mobbing, hvilket fag de kommer opp i eksamen og hvordan de reagerer når de får standpunktkarakterene sine. Filmen følger dogmereglene til Lars von Trier, som gjør at produksjonen av filmen er begrenset av diverse ting og forbudt bruk av forskjellige ting. Som redigert lyd, effekter og action scener osv. 

Dogumentary-reglene 2, 4 og 6

2. Filmens ide og formål skal skisseres kort i begynnelsen av filmen.
Filmen begynner jo med at vi ser dogumentary reglene blir underskrevet og at filmen kommer til å følge disse reglene. Så kommer det fram en rekke sitater fra Jens Bjørneboe. Vi ser så en liten unge sitte foran tven som ser på nyehetene angående bombing i Irak. Vi ser så skoleområdet der de kjører moped som så følger opp med att en av elevene får et utbrudd og dytter/slår en av lærerne bort. Vi får høre at han har kastet stein og hatt en konflikt med en annen elev. Vi skjønner da at dette er en skole med mye gjenger, mobbing og bråk. 

4. Alle klipp skal markeres. (Unntaket er klipp i "real-time", det vil si direkte klipp i en flerkamera-stituasjon). 
Klippingen i filmen er så og si vanlig. Men det blir klipt ofte midt i en situasjon så kommer vi plutselig på en ny situasjon og handling. Men når vi først ser en viktig situasjon, følger vi den så vi vet hva som kommer til å skje videre, ikke alltid men stort sett. 

6. Lyd må aldri produseres atskilt fra de originale filmopptakene eller omvendt. Det er ikke tillatt å mixe inn musikk eller dialog i etterkant.
I filmen er det ikke redigert inn i  musikk. Det er bare naturlig lyd, eller reallyd, som er fra før en naturlig lyd som blir spilt/hørt på i situasjonen/location. Den regelen holder filmen. Untatt på slutten da de kommer med en liten musikksnutt i rulleteksten. 

Dogumentaryen mer "sann" enn dokumentaren?
Dogumentaryen er kanskje mer "sann" siden den ikke har med tilagt lyd, effekter, action, tillagte scener som er gjennomtenkt osv. Men i en dokumentar er det som oftest med tilagt litt musikk, effekter, action og handlingen og scenene er vel igrunn stort sett gjennomtenkt og planlagt nøye. 

Hva gjør Pulp fiction til en postmoderne tekst?

Pulp Fiction er en amerikansk film fra 1994 regissert av Quentin Tarantino. Hovedrollene er John Travolta, Samuel L. Jackson, Uma Thurman og Bruce Willis.

Det som gjør Pulp Fiction til en postmoderne tekst er at filmen ikke er som vanlige Hollywood filmer. Den bryter med det typiske og vanlige. Vi skal ikke lete etter betydningene eller forklaringene. Vi får ikke vite hvorfor de skal drepe de forskjellige personene. Denne filmen er leken og uhøytidlig, akkurat som postmodernisme blir definert. Kombinerer gamle og nye virkemidler og kulturer, samtidig som sjangrene blandes litt her og der. Man vet ikke helt om det er fakta eller fiksjon vi ser på.  Filmen viser også til andre tekster, det som kalles intertekstualitet. Filmen henviser spesielt til Bibelen flere ganger gjennom filmen, der rollekarakteren Jules bruker et sitat han kan utenat hver gang han skal drepe noen. Filmens begynnelse er ikke fra starten i historien, men midt i. Man blir litt forvirret når det gjelder når de ulike hendingene skjer. Det er det som er meningen, det er det som gjør vanskelig for publikum å følge med når disse tingene skjer. Men det er jo det som gjør filmen så unik og annerledes. Filmen ligger under sjangeren kriminaldrama, så sjangeren er veldig forskjellig og hopper hit og dit. Men den blir brukt på en god og passende måte til filmen. Filmen krever litt av publikum. De forventer å se en vanlig og normallaget produksjon. Filmer snakker derfor til publikum på flere nivåer og stadier og det er det som gjør det til en overraskende og veldreid film. 

Kilder: 

(18.02.2010) http://no.wikipedia.org/wiki/Pulp_Fiction    26.02.2010
Boka: Mediemøter 2, Kap 19, Del 6, s 210-212. 

11.september 2001

Den viktigste TV opplevelsen jeg har hatt gjennom tidene og det som har gjort mest inntrykk på meg må nok være 11.september angrepene på Twin Towers, New York i 2001. Den var en fryktelig hendelse som hele verden fikk vite om. En stor tragedie og et stort tap. Jeg var hjemme da jeg fikk høre om hendelsen da min tante plutselig ringte fra USA og ga beskjed om at Tvilling Tårnene i New York var blitt truffet av to fly. Vi slo på nyhetene med en gang og fikk se klippene da flyene krasjet inn i bygningene. Fant senere ut at flyene var kapret og at al-Qaeda sto bak det. Alt ble et stort kaos og mange mennesker mistet livene sine. Det kommer alltid til å være en av de største og viktigste øyeblikkene i tvens-historie for min del.

Rope

Rope er en film fra 1948 regissert av Alfred Hitchcock. Hovedfigurene i filmen er Brandon Shaw, Phillip Morgan og Rupert Cadell. Filmen handler om Brandon og Phillip som kveler David Kentley med et tau. Videre holder de en fest i leiligheten med David liggende i kisten de serverer maten på. Rupert er mistenksom og undrer hvor David kan være. Alt går nesten etter planen helt til Rupert får sannheten ut av dem. 

I filmen blir det brukt mange metaforer og språklige virkemidler. Metaforene som de bruker blir spilt på nazistenes ideologi og utryddelse av mennesker. I filmen kommer dette spesielt fram når Rupert og Brandon har en heftig diskusjon om dreping og moralen av det. Andre eksempel er når Brandon og Phillip diskuterer om drapet de har utført, hvordan de skal gjøre det etter festen og om det de gjorde kan sees på som en type kunst man kan beundre. 

Filmen er fokusert på skuespillerne, hva de gjør og hva de presterer foran kamera. Kameraet bruker halvtotalbilde under mesteparten av filmen, men det blir også brukt totalbilde og nærbilde noen få plasser. Filmen foregår inne i en leilighet og omtrent alt foregår inne i stuen der dialog og samtaler er dominerende. Det er ekstremt lite klipping og det er brukt 10 opptak totalt under hele filmen, der hvert opptak varer ca 10 min der skuespillerne spiller i de hele 10 minuttene uten noe avbrudd eller pauser. Det er denne type filmspråk i Rope som gjør filmingen spesiell, utfordrende og spennende for publikum. 

Kilder:
Wikipedia (31.jan.2010) http://en.wikipedia.org/wiki/Rope_(film)   11.02.2010

IMDB (mellom 1990-2010) http://www.imdb.com/title/tt0040746/   11.02.2010

Youtube (7.feb.2010) http://www.youtube.com/watch?v=ABK_F2noItw   11.02.2010

Bilde: http://nitishkrishna.files.wordpress.com/2009/07/rope-pic-2.jpg

Mediasituasjonen i Afghanistan

Det sist som har skjedd er at hovedstaden Kabul ble rammet av 10 selvmordsangrep Det rammet presidentpalasset, departementbygninger. Taliban påtok seg ansvaret nesten med en gang og sa at de hadde gått inn med 20 selvmordsbombere. Det er satt inn mer enn 200 politistyrker og soldater fra hæren i Afghanistan for å bekjempe opprørerne.  
Det er omtrent tre mennesker som er drept og minst 30 såret. Men journalistsituasjonen er drøy. Mange eksempler, som f.eks en britisk reporter som døde av en veibombe 9.januar, så er det et fransk tv-team som ble kidnappet, kanadisk reporter døde av veibombe, en irakisk journalist, en korrespondent for britisk avis, ble kidnappet. Totalt 30 journalister døde i 2009. Antall døde journalister har økt med 26 prosent. Kidnapping har økt. De fleste konsentrert i Afghanistan.  

Metoden til Gûnter Wallraff

Wallraff er en kjent journalist og forfatter. Han ble kjent på 70-og 80-tallet for en rekke samfunnskritiske og avslørende dokumentarromaner og reportasjer fra tysk arbeidsliv.

Han tok selv arbeid i tysk industri for å få førstehåndskjennskap til arbeidsmiljøet der, men brukte dekknavn og forkledning.

Denne metoden for undersøkende journalistikk har gitt opphavet til bla å wallraffe, som vil si «å arbeide journalistisk under falsk identitet». Arbeidsmåten har både fått tilhengere og blitt kritisert som uetisk

Kilder:

http://no.wikipedia.org/wiki/Günter_Wallraff

Life of Brian

Life of Brian er en britisk film fra 1979, spilt og lagd av Monty Python. Mange anser filmen som den mest kjente og populære Monty Python filmen som har blitt laget. 
Da filmen kom til Norge ble den stoppet av Statens Filmkontroll på grunn av blasfemi.  

Filmen ble markedsført i Sverige som «filmen som er så morsom at den er forbudt i Norge». Når man forklarte at Brian ikke skulle være Jesus, slapp Statens Filmkontroll den gjennom sensuren med 18-årsgrense noen år senere. Og i 2004 ble aldersgrensen satt ned til 11 år. 

Det som gjorde at filmen ble forbudt i Norge var jo i hovedgrunnen at folk trodde Brian skulle være Jesus. Men det var å scener i filmen ellers som var blasfemi. At man liksom brukte og sa noe om det "hellige", at man brukte disse tingene og formet det til noe humoristisk. 
F.eks den scenen da de tre vise menn kommer til Maria og Jesubarnet for å gi gaver. Maria slår Jesubarnet fordi barnet skriker og det ender med at de tre vise menn går videre og beholder gavene selv. Så har vi mange andre scener der det blir brukt upassende ord og begrep om det "hellige" og ting blir brukt i Guds navn. 

Men så på slutten så har vi jo den scenen da Brian og flere folk henger på korsene og synger sangen: " Always look on the bright side of life". Vet ikke helt hva andre syns om dette, men jeg syns igrunn at dette er en veldig underholdene og artig film å se på.